HVA TENKER FOLK OM ARKITEKTER?
Arkitekten og stereotypien: Jeg spurte, og ChatGPT svarte: ”Folk har ofte den stereotypiske forestillingen om at arkitekter er pretensiøse eller arrogante på grunn av deres dype forståelse av design og arkitektoniske prinsipper. Stereotypen kan også innebære at arkitekter er vanskelige å samarbeide med på grunn av deres fokus på estetikk og tendens til å være opptatt av detaljer. En annen tanke er at arkitekter, selv om de er kreative og innovative, kan være upraktiske når det gjelder å løse konkrete problemer eller ta hensyn til økonomiske begrensninger.” Folk om arkitekter: Jeg spurte og folk flest svarte: Da må du ha mye penger! Det blir sikkert fint - og ganske kult- men det koster nok skjorta. Broren min: trenger det ikke.
Fra pretensiøsitet til manglende praktisk sans. Universelt sanne, kanskje ikke, men stereotypier har med det å avsløre en kjerne av sannhet. Det er mulig at den kreative prosessen kan være vanskelig å definere, og en velkjent sak at arkitekter generelt sett ikke er de mest økonomisk lønnsomme.
Jeg var nylig i Belgia og oppdaget en fascinerende dimensjon i arkitektfaget – en metodisk, pragmatisk tilnærming til transformasjon og ressursutnyttelse.
EN NISJE FOR FREMTIDEN
I Flandern-regionen, en del av de produktive Blue Banana-landene, praktiserte arkitekter mottoet «minimal inngripen, maksimalt resultat». Ikke bare er det faglig genialt, men også markedsmessig innovativt med tanke på arkitektens rolle i fremtiden. Tilnærmingen representerer en kjempeinteressant vinkling på vår praksis og åpner for spennende muligheter. Særlig fordi kjernen utfordrer oss på områder der vi kanskje ikke er eksperter i dag; utvikling, evaluering og forbedring av systemer.
I Belgia ble vi introdusert for flere systembaserte design. Et eksempel var kontoret 51N4E, som i samarbeid med ingeniør og prosjektutvikler revitaliserte hele 22 tidligere offentlige kontorbygg som andre anså som rivingsklare. Som systemutviklingsfirma forsøkte arkitektene å ta en ny posisjon i hierarkiet av fagfolk som jobber med bygg. Nådeløse i hvilke investeringer som ble gjort, klarte de holde kostnadene, kompleksiteten i arbeidet og CO2-utslippet til et absolutt minimum.
Nedslitte og underutnyttede, men strukturelt solide og med iboende fleksibilitet, representerte byggene et skattekammer av muligheter. Ved å fokusere på minimal inngripen benyttet de effektive metoder som tekniske studier, levetidsberegninger og analyse av energieffektivitet og kostnytte. Dette gjorde dem i stand til å utnytte et potensial tilsynelatende usynlig for andre. De oppnådde dette ved å gjøre nesten ingenting synlig. Hva var arkitektens rolle i det da, spurte han ene i publikum.
Arkitektens rolle i det, spør du meg, ligger i evnen til å skape funksjonelle og attraktive rom for mennesker å bruke og nyte. Dette innebærer ikke bare å skape noe nytt ut av noe gammelt, men også å utvikle systemer for å reprodusere suksessen - i dette tilfellet 22 ganger.
SYSTEMUTVIKLERE
Å utvikle og implementere systemer for å håndtere og utnytte verdien i våre bygde omgivelser svarer på en stadig mer presserende samfunnsutfordring, så vel som en markedsutfordring. Samtidig er det lønnsomt og ekstremt bærekraftig. Ved å arbeide systemisk løser man ikke bare den umiddelbare oppgaven, man foredler også systemet som helhet. De som opererer med flere modeller har en stor fordel, da modellene i seg selv har et uendelig forbedringspotensial gjennom kontinuerlig evaluering og forbedring.
I Norge rives 60 bygg om dagen, 20 000 i året. Til tross for den systematiske forbruks-og rive-iveren, øker kostnadene knyttet til avfallshåndtering samtidig som europeiske systemer stadig blir mer restriktive når det gjelder ressursutnyttelse. Eksisterende bygg er også de mest bærekraftige. Å bevare og transformere, heller enn å rive og bygge nytt. Det er en måte å maksimere verdien av investerte ressurser, infrastruktur og allerede gjennomførte, energikrevende prosesser.
Belgiske BC Architects og Rotor Deconstruction & Consulting ser nye fremtidsmuligheter i gjenbruk av bygningsmasse og ressurser. Begge utvikler prototyper og modeller for å drive systemisk endring i byggesektoren. BC tenker ikke bare individuelle bygg, men finner nye måter å utnytte eksisterende ressurser på stedet.
Med 60% av jorden fra belgiske byggeplasser som kastes som avfall, har selskapet tatt initiativ til å gjenvinne jorden direkte fra bakken for å produsere nye byggematerialer og skape mer sirkulære arkitektur. Lignende har Rotor DC ambisjon om å bli sentrale i et regionalt økosystem for stor-skala gjenbruk av byggematerialer. De påtar seg risikoer andre unngår ved å omgjøre riveprosjekter til demonteringsprosjekter, for å så reintrodusere de bergede bygningskomponentene på markedet.
Med økende urbanisering blir behovet for å vurdere anvendbarhet og nytteverdi stadig mer påtrengende. Samtidig pågår en debatt om estetikkens natur, hvor subjektivitet møter objektivitet. For å nærme oss en objektiv standard, kreves presise retningslinjer og transparente metoder, ofte fraværende i videreutviklingen av historiske bygg i Norge. I stedet for å tilpasse seg strukturenes logikk og system, tyr man ofte til kontrast uten enighet om hva det egentlig innebærer. Resultatet preges av maksimal kontrast og inngripen. Som påpekt av Daniel Johansen i forelesning: «Vi må ha folket på vår side». Dette oppnår vi ved å skape objektivt kvalitetsrike transformasjonsprosjekter. Også på estetikkfronten drar vi nytte av kampen for å etablere bedre systemer; identifisere beste praksis, reprodusere suksess og videreutvikle.
SÅ HVA ER BUDSKAPET?
Det at arkitekter bare er opptatt av det «arkitektoniske» er en feiloppfatning. Vi er ikke bare romskapere, vi er også systemtenkere engasjerte i å utvikle smarte og effektive funksjonsløsninger, primært basert på kunnskap. Ikke kreative impulser. Det handler om å realisere det store potensialet for vekst i anvendelsen av arkitekturfaget og utviklingen av profesjonen, og ikke la seg misbruke i ubetalte konkurranser.
