”En kvindelig Arkitekt skal i den nærmeste Fremtid etablere sig med eget Kontor i Kristiania. Hun skal allerede have faaet flere Bestillinger”.
Slik lød en avisnotis i Lofotposten en marsdag i 1898. Kvinnens navn er utelatt, så man kan ikke vite med sikkerhet hvem det er snakk om. Dette er ikke et unikt tilfelle. I mange år jobbet kvinnene i bakgrunnen, gjerne under navnet til faren eller ektemannen. Elevprotokoller, signerte tegninger og familienes gjenfortellinger er som regel det eneste grunnlaget som kan bekrefte at de første kvinnelige arkitektene i Norge eksisterte.
I vår tid er jentene i overtall på tegnesalen. Kvinnelige undervisere er det heller ikke mangel på. I undervisningen derimot skal man vente lenge før en kvinnelig arkitekt blir nevnt.
Da Bjørn Sandaker åpnet for tilbakemelding fra studentene til emnet «Arkitektur som teknologisk praksis», var en av kommentarene fra salen angående mangelen på kvinnelige arkitekter i undervisningen. Et par hadde selvfølgelig blitt nevnt, blant annet Zaha Hadid og ingeniøren Jane Wernick, men overtallet av mannelige skikkelser var likevel stort.
Mens foreleserne både forsvarte og sa seg enige i tilbakemeldingen, forsvant jeg inn i mine egne refleksjoner. Er det en mangel på kvinnelige forbilder i arkitekturundervisningen? Eller er det rett og slett mangel på kvinnelige arkitekter å undervise om?
På nett fant jeg noen få norske kvinnelige navn fra tidlig 1900-tallet som hadde utmerket seg. Lilla Hansen og Hjørdis Grøntoft er blant dem som har blitt løftet opp i forbausende nylig tid, men få andre navn fra tidlig 1900-tallet er mulig å finne. I boka Arkitektur i hundre, finner jeg avbildet en av de første klassene med arkitektstudenter ved NTH, NTNUs forgjenger.
Der, mellom radene av menn, står det seg tydelig frem en kvinne. Bildeteksten avslører ingenting om kvinnens identitet, men jeg hadde iallfall fått bekreftet at det fantes kvinnelige arkitekturstudenter så tidlig som på 1920-tallet, om ikke før. Dermed satt jeg i gang arbeidet med å finne de første kvinnene som uteksaminerte fra arkitekturlinjen ved NTH.
Å lete frem disse kvinnene var ingen lett sak. For en gang skyld var ikke svaret bare et google-søk unna. Etter å ha skumlest bøker fra biblioteket og vært i kontakt med det historiske arkivet, har jeg likevel omsider funnet fire av de fem første kvinnene til å avlegge en arkitektureksamen ved NTH. Å finne informasjon om disse kvinnene utover navn, fødselsdato og ektemann skulle vise seg å være enda vanskeligere. Om den femte kvinnen, Ingeborg Tønnessen, klarte jeg ikke å spore meg fram til noe annet enn navnet, og har derfor valgt å utelate henne i illustrasjonen.
Idet jeg skriver denne saken blir jeg invitert med til Nasjonalmuseet i Oslo og opplever tilfeldigvis utstillingen Drager og laft. Flere kvinnelige arkitekter fra tidlig 1900-tallet er trukket frem og det som har blitt funnet av arbeidene deres presenteres i utstillingen.
De glemte, navnløse kvinnene ser ut til å omsider ha fått sin plass i arkitekturhistorien, eller iallfall i den midlertidige utstillingen på nasjonalmuseet. Nå er det opp til NTNU å ta stafettpinnen videre. I dag er det rundt 100 år siden de første kvinnene kunne feire uteksamineringen fra arkitekturlinja ved NTH. Det er på høy tid at også disse får sin plass i historien.