Med tog fraktes jeg inn i byen.
Foran sentralstasjonen ønskes menneskene
velkommen
av to høyreiste steinmenn
de bærer en alvorlig mine og stram klipp
i armene holder de hver sin glasslykt.
Med all sin kraft og tyngde beskytter de den gule, lysende ballen, jeg tror de beskytter meg også.
For aller første gang tar jeg meg østover mot Aaltoland, mot innsjøenes land. I lang tid tenkte jeg på Finland som et uhåndgripelig land med sitt merkelige språk. “ei saa peittää” står det på varmeovnen hjemme. Det har vært vanskelig for meg å sette ord på hva som egentlig er dette stedets egenart. Mine assosiasjoner har vært overraskende få med denne stille naboen i øst.
Jeg hadde blant annet en venninne hvis far var veldig opptatt av rovdyr. De reiste hit en gang da jeg gikk i niende klasse. Til Helsinki og skogene for å se på bjørn. Jeg forbandt også Helsinki med et eller annet svært kaldt og isete, kanskje takket være en eller annen bok. Jeg aner ikke. Jeg sitter nå i biblioteket på Aalto-universitetet i et forsøk på å samle min overveldende og overraskende begeistring over besøket i denne byen til et lite reisebrev.
Det er ikke vanskelig å se at Helsinki er en europeisk storby, men den vitner også om tradisjon og særegenhet. Her finnes en deilig blanding av fliser, neonskilter rundt hvert hjørne og Futura-fonter. Gatene er uvanlig brede, ja til og med T-banestasjonene bærer et overdimensjonert preg med herlig bruk av pigmentert betong. Detaljeringen i de eldre byggene og kirkene deler DNA med sovjetisk arkitektur.
Et seks meter høyt måkehode i glassfiber holder vakt på taket av Helsinki Art Museum (HAM); det er rett og slett fantastisk frisk offentlig kunst! Gule og grønne trikker kjører omkring mellom mennesker som har tid til å spankulere. I København sykles det som om det skulle stå på livet, men her kan jeg ikke identifisere jetsett-menneskene lenger. Finnene har rosa og grønt hår. Det er ikke lenger tvil om at mine tidligere ideer om dette landet raskt er i ferd med å endres.
Det gjør meg iblant uvel
å gå i gangene på Gløshaugen
Der observerer jeg hvordan
«douchebag» og «sophie scarf»
har infisert mengden som et slags virus
de vandrer uvitende rundt med byllene over ryggen.
I Helsinki finnes verken Uggs, Douchebag eller
Holzweiler
De er byttet ut med Marimekko og Moomin.
Jeg kjenner plutselig på kroppen
hvordan jeg umiddelbart lar meg smitte
og får et usedvanlig sterkt behov
for blomstermønstrede tekstiler og
mummitrollmotiver.
Tilbake til Alvar Aalto-universitetet. Det skal sies at førsteinntrykket mitt av campus var litt overveldende, jeg tenkte først at her hører jeg ikke hjemme. Jeg tok faktisk meg selv i å savne den litt stusselige, dog familiære stripa på sentralbygget. Men da jeg etter hvert fikk tumlet meg inn hit på biblioteket og satt meg ned, forsvant sakte, men sikkert hjemlengselen til arkbib sine metallhyller og ihjelklemte leseplasser – ikke at dette er noen kritikk av arkitektur og bygg-biblioteket, bare for å gjøre det klart!
Fire brede trapper i gulnet treverk
Tar deg opp i det åpne bibliotekrommet
Det er ingen tvil om hvem som har tegnet det
åpent men inndelt
med en vegg av trevinduer
Overalt finnes subtile,
men kurvede hjørner og flater
Den hvite betongen myknes opp
av gulgrønn linoleum og hyller i bjørk
Arkitektens stoler er å finne overalt
Viktigere enn alle detaljene i rommet er helt enkelt den voldsomme roen som finnes her. Arkitekturen føles omsorgsfull og tilgivende. Å oppleve denne byen er å vekke et savn du ikke visste du hadde. Behovet for et sted hvor arkitekturen både underbygger og formidler en omsorg for menneskene som skal romme den.
En slik omsorg var tydelig til stede i det første biblioteket jeg besøkte, Oodi (som er sentralbiblioteket i Helsinki). Det femti år eldre Aalto-biblioteket har også en lignende empati ved seg. Begge byggene har rom som kler menneskelig aktivitet og følelsesliv – hvilket arkitekturen kanskje alltid burde strebe etter å gjøre?
Jeg spør meg selv hvordan
og når oppnår en arkitekt å tegne omsorgsfullt
når rommene taler til deg uten ord
når de ber deg sette deg ned,
kom og utforsk
sier de
her er det godt å sitte
her kan du høre regn tromme på glassrutene
stryke hendene langs relieffer
og om du leter vil du oppdage alt det underlige
og fantastiske som finnes
