Liechtenstein er et lite land- så lite at dei kke ser flyplass som en nødvendighet.
Derfor var første stopp på turen flyplassen i Zurich, hvor vi fikk bekreftet alle fordommene våre mot Sveits. Reklameplakater for klokker og investering pyntet veggene, og koffertene våre så små ut sammenlignet med meterlange skibagger. Videre hoppet vi på et tog som tok oss til reisemålet. Trodde vi - helt til det viste seg at vi fortsatt var i Sveits, og at en buss måtte ta oss videre til dette sjarmerende utilgjengelige landet ingen av oss visste noe særlig om.
Men vi lærte fort at Liechtenstein har nok av fun facts å skryte av. For eksempel er det prinsen, eller fyrsten som de lokale kaller ham, som styrer landet i praksis. Vi hadde et lite håp om å møte prinsen, men måtte dessverre nøye oss med å beundre middelalderslottet “Schloss Vaduz”, som fortsatt er hjemmet til kongefamilien. Men det egentlige målet med turen var ikke å møte kongelige, målet var å lære om og bygge med leire og stampejord.
Da vi møtte opp på universitetet dag 1, fikk vi vite at studentene i Liechtenstein har sin egen skiboli; en liten, rød tilhenger som kan brettes ut til en bar, kalt «Red Cube». Vi ble fortalt at det gjennomsnittlig var to studenter til stede når baren var åpen, noe som i våre øyne er en mer enn god nok grunn til å sende 24 studenter fra Norge, Belgia og Nederland ned for å bygge en ny.
Baren skulle konstrueres av “Crooked wood” og leire. “Crooked wood”, “debarking” og “ramming” er begreper som nå har satt seg på tungen, og gitt mersmak. “Crooked wood” er akkurat det du tror det er; kurvete og lange trestokker, som i utgangspunktet er restmateriale. Stokkene må “debarkes” før de kan monteres sammen, ved hjelp av en teknikk som både minner om lafting og japansk håndverk. Til slutt “rammer” man leiren, bestående av sand, halm og vann ned i veggene ved hjelp av en forskaling og støttepinner. Etter hvert fikk vi også begynne å jobbe med leiren, som først måtte rulles til leireballer, så bankes inn I en rammekonstruksjon som skulle bli veggen til baren.
Til tross for mangel på digitale tegneferdigheter i designprosessen, ble forskjellene mellom oss og masterstudentene visket ut i det praktiske arbeidet. Vi benyttet sjansen til å vise fram alt vi lærte i ukene med fullskalabygging, og August Schmith benyttet sjansen til å briljere med motorsagen.
Som et avbrekk i workshopen dro vi på eksursjon til Østerrike og Sveits. Vi ble godt kjent med materialet da vi busset forbi landegrensene og opp i fjellene. Ikke bare så vi stampejordhus, vi fikk også bli med på en stampejordfabrikk, og et kloster med en stampejordvegg. Og hvis du noen gang vurderer gå i hesteterapi, er det praktisk å vite at det i Østerrike finnes en stall hvor de tilbyr dette, som til og med er laget av stampejord.
Østerrikes stolthet, Martin Rauch, er en pioner innen stampejord, og hans kjente prosjekt “House Rauch” var tilfeldigvis bare en liten times busstur unna. Dette prosjektet er bygget av tykke vegger med stampet jord fra stedet, og skal stå til det kanskje en dag faller sammen og blir til jord igjen. Lidenskapen for materialet og dets potensial skinte gjennom hos Martins kollegaer, som gjennom en grundig omvisning av verkstedene deres fortalte om hvordan det hele fungerer. Vi ble solgt!
“Why is no one talking about this in Norway?”
“Det er litt komplisert.”
Gjennom byggingen ble vi kjent med studentene fra de andre landene, og ble ørlite skuffet da vi fant ut at ingen av de som studerte i Liechtenstein, faktisk var lokale Liechtensteinere. Noen var utvekslingsstudenter fra andre land, mens andre pendlet til skolen fra Østerrike eller Sveits. Hvorfor et så lite land som Liechtenstein har et universitet med arkitektur som et av de få studiene man kan velge, står fortsatt som et mysterium for oss. Men noe godt må det ha kommet ut av det, for alle husene vi gikk forbi var utrolig fine og unike.
På vei hjem til Trondheim snakket vi om uken som hadde vært, og vi var alle enige om at møtet med de andre studentene nesten toppet det faglige. Vi måtte nemlig slå av noen timer, da det mest gunstige for å holde oss innenfor Erasmus-budsjettet var å sove på Gardermoen.
Dersom du får muligheten til å søke på workshop - gjør det! Men ikke sov på Gardermoen.
Liechtenstein er et lite land- så lite at dei kke ser flyplass som en nødvendighet.
Derfor var første stopp på turen flyplassen i Zurich, hvor vi fikk bekreftet alle fordommene våre mot Sveits. Reklameplakater for klokker og investering pyntet veggene, og koffertene våre så små ut sammenlignet med meterlange skibagger. Videre hoppet vi på et tog som tok oss til reisemålet. Trodde vi - helt til det viste seg at vi fortsatt var i Sveits, og at en buss måtte ta oss videre til dette sjarmerende utilgjengelige landet ingen av oss visste noe særlig om.
Men vi lærte fort at Liechtenstein har nok av fun facts å skryte av. For eksempel er det prinsen, eller fyrsten som de lokale kaller ham, som styrer landet i praksis. Vi hadde et lite håp om å møte prinsen, men måtte dessverre nøye oss med å beundre middelalderslottet “Schloss Vaduz”, som fortsatt er hjemmet til kongefamilien. Men det egentlige målet med turen var ikke å møte kongelige, målet var å lære om og bygge med leire og stampejord.
Da vi møtte opp på universitetet dag 1, fikk vi vite at studentene i Liechtenstein har sin egen skiboli; en liten, rød tilhenger som kan brettes ut til en bar, kalt «Red Cube». Vi ble fortalt at det gjennomsnittlig var to studenter til stede når baren var åpen, noe som i våre øyne er en mer enn god nok grunn til å sende 24 studenter fra Norge, Belgia og Nederland ned for å bygge en ny.
Baren skulle konstrueres av “Crooked wood” og leire. “Crooked wood”, “debarking” og “ramming” er begreper som nå har satt seg på tungen, og gitt mersmak. “Crooked wood” er akkurat det du tror det er; kurvete og lange trestokker, som i utgangspunktet er restmateriale. Stokkene må “debarkes” før de kan monteres sammen, ved hjelp av en teknikk som både minner om lafting og japansk håndverk. Til slutt “rammer” man leiren, bestående av sand, halm og vann ned i veggene ved hjelp av en forskaling og støttepinner. Etter hvert fikk vi også begynne å jobbe med leiren, som først måtte rulles til leireballer, så bankes inn I en rammekonstruksjon som skulle bli veggen til baren.
Til tross for mangel på digitale tegneferdigheter i designprosessen, ble forskjellene mellom oss og masterstudentene visket ut i det praktiske arbeidet. Vi benyttet sjansen til å vise fram alt vi lærte i ukene med fullskalabygging, og August Schmith benyttet sjansen til å briljere med motorsagen.
Som et avbrekk i workshopen dro vi på eksursjon til Østerrike og Sveits. Vi ble godt kjent med materialet da vi busset forbi landegrensene og opp i fjellene. Ikke bare så vi stampejordhus, vi fikk også bli med på en stampejordfabrikk, og et kloster med en stampejordvegg. Og hvis du noen gang vurderer gå i hesteterapi, er det praktisk å vite at det i Østerrike finnes en stall hvor de tilbyr dette, som til og med er laget av stampejord.
Østerrikes stolthet, Martin Rauch, er en pioner innen stampejord, og hans kjente prosjekt “House Rauch” var tilfeldigvis bare en liten times busstur unna. Dette prosjektet er bygget av tykke vegger med stampet jord fra stedet, og skal stå til det kanskje en dag faller sammen og blir til jord igjen. Lidenskapen for materialet og dets potensial skinte gjennom hos Martins kollegaer, som gjennom en grundig omvisning av verkstedene deres fortalte om hvordan det hele fungerer. Vi ble solgt!
“Why is no one talking about this in Norway?”
“Det er litt komplisert.”
Gjennom byggingen ble vi kjent med studentene fra de andre landene, og ble ørlite skuffet da vi fant ut at ingen av de som studerte i Liechtenstein, faktisk var lokale Liechtensteinere. Noen var utvekslingsstudenter fra andre land, mens andre pendlet til skolen fra Østerrike eller Sveits. Hvorfor et så lite land som Liechtenstein har et universitet med arkitektur som et av de få studiene man kan velge, står fortsatt som et mysterium for oss. Men noe godt må det ha kommet ut av det, for alle husene vi gikk forbi var utrolig fine og unike.
På vei hjem til Trondheim snakket vi om uken som hadde vært, og vi var alle enige om at møtet med de andre studentene nesten toppet det faglige. Vi måtte nemlig slå av noen timer, da det mest gunstige for å holde oss innenfor Erasmus-budsjettet var å sove på Gardermoen.
Dersom du får muligheten til å søke på workshop - gjør det! Men ikke sov på Gardermoen.